Facebook Bloglovin'
Add meg Gratis Design

tema

flytte ut som 15-ring

N til hsten er det sikkert en del av dere som skal flytte bort for g p skole. Derfor tenkte jeg at jeg skulle skrive litt om hvordan det var for meg nr jeg flyttet hjemmefra, bare 15 r gammel.

Jeg skal ikke lyve. Det var hardt. Det er noe av det hardeste jeg noen gang har gjort. Til begynne med s tenkte jeg at det var deilig endelig flytte ut, og at det var helt konge bestemme over meg selv. Men jo lenger tid det gikk, jo hardere ble det. Hjemlengselen kom, og jeg syns det var tft vre alene. Jeg hadde jo selvsagt noen venner jeg kjente fra fr av dit hvor jeg flyttet, men det ble fortsatt ikke det samme. Jeg savnet mamma, og jeg savnet tryggheten med det vre hjemme. Ofte gren jeg meg i svn av hjemlengsel, og jeg begynte skli ut av skolen. Den dag i dag lurer jeg fortsatt p hvordan jeg i det hele tatt klarte best det ret. Jeg var jo mer p hybelen enn jeg var p skolen.



Frste ret mitt var helt klart det tffeste! Jeg hadde mange mrke dager, og dager hvor jeg ikke orket reise meg opp av sengen. Det var ogs rart mtte lage maten sin selv, vaske klrne sine selv, holde en hel leilighet ryddig og det handle. Det mtte tenke p konomien, hva jeg hadde rd til og ikke, var nytt for meg. Jeg hadde jo aldri mttet handle inn mat til matpakker, middager og andre ting. For si det slik s gikk det mye i drittmat, hehe. Men det tffeste med det flytte ut var definitivt det at mamma ikke var der om det skulle vre noe.

Nr jeg begynte andre ret mitt ble ting bedre. Jeg hadde ikke s mye hjemlengsel lenger, og var blitt vant til det st p mine egne ben. Jeg hadde jo fortsatt mrke perioder hvor ting var tffere, men ikke like mye som fr. Ting gikk oppover! Jeg klarte meg alene, og kjente at det ikke var like tft som fr. Ikke vet jeg hva som skjedde, men det bare ble slik. ret gikk, og jeg klarte meg bra. Tredje ret er her, og ting er fortsatt bra. Jeg klarer st p mine egne ben, jeg klarer ta ansvar for meg selv og jeg gjr bevisste valg. Jeg er blitt voksen, rett og slett!



Alt i alt s er jeg glad for at jeg flyttet ut s tidlig. Jeg hadde nok ikke vrt den personen jeg er i dag hvis ikke, og jeg tror ikke jeg hadde vrt s ansvarsfull (om jeg kan si det). Og til dere som skal flytte ut n til hsten s vil jeg si en ting: Vr forberedt p at det ikke er en dans p roser, selv om det kan vre ganske kjekt bo for seg selv.

Har du flyttet hjemmefra enda?

En utfordring til dere!

Jeg er s lei av alle komplekser folk gr rundt har. Noen mener de er for feite, noen mener de er for tynne, noen mener de har for sm lr mens andre klager over for breie hofter. Jeg er ogs lei av de kompleksene jeg har selv.

Er det en ting vi ikke er flinke nok til, s er det sette pris p oss selv. Vi klager og klager over det negative vi ser i speilet. Vi studerer oss selv, tenker og forbanner oss. "Hva om magen min bare var litt flatere", "Hva om jeg bare hadde litt mer former". Noen som kjenner seg igjen? Jeg gjr. Vel, n er det nok. Jeg er herved ferdig med tenke negativt nr jeg ser meg selv i speilet. Det kommer jo ingenting godt ut av det! Jeg blir jo bare mer og mer usikker p meg selv, og jeg bryter jo bare ned den lille selvtilliten jeg har igjen. N er det slutt, jeg orker ikke mer av det.

Fra n av skal jeg begynne hver eneste dag med et smil til meg selv i speilet. Jeg skal si en positiv ting om meg selv, til meg selv. Jeg skal lre meg sette pris p meg, som den personen jeg er! Jeg skal lre elske meg selv. Jeg vil tro det kommer mye mer positive ting ut av dette, enn hva det gjr ved bryte seg selv ned. Jeg vil ogs utfordre deg til gjre det samme! For hva kan det egentlig skade prve? Alle er perfekte slik som de er, vi m bare lre oss tro p det.

Er du med?
Del gjerne innlegget videre, s andre ogs fr muligheten til vre med!

Kjre fordomsfulle idioter!

Her i Norge er vi en gjeng med idioter som skal ha fordommer mot den minste lille ting. En jente kan ikke g med en kort kjole, eller litt for mye sminke, for da er hun en hore. En gutt kan ikke kle seg stilfult uten vre homo, og en jente kan ikke blogge uten at folk skal tro hun ikke har noe mellom rene. Jeg sier ikke at dette gjelder alle, men dette er hverdagen i de fleste omrdene her i Norge. De som sier noe annet tror jeg m ta en tur ut dren og pne ynene sine for hva som skjer rundt seg.



Hvorfor kan vi ikke la folk f vre seg selv uten at vi skal dmme dem for hver minste ting? Hvorfor skal vi se dumt p de som trr skille seg ut, og ikke er som alle andre? Hvorfor kan ikke jeg f g ut dren i morgen gjre akkurat hva faen jeg vil, uten at andre skal se dumt p meg eller begynne baksnakke meg? Jeg tror grunnen til dette har mye med janteloven gjre. I flge den s skal du jo ikke tro du er noe, men hvis du da gr ut gjr noe som ikke er vanlig eller som blir sett p med fordommer s tror du jo at du er noe. Feil. Jeg sier at de som vil skal f gjre akkurat det dem vil, uten bli dmt eller sett p med fordommer. For meg er det det samme om en jente har for mye sminke p seg, om en jente har en kropp full av tatoveringer og piercinger, om en gutt er homo eller om noen blogger som om de lever i en rosa sky!



Ja, jeg tar med akkurat dette med blogging for det er dette jeg ser mest av. Folk som ser ned p oss som blogger, og tror vi bare er en gjeng med idioter. Hvorfor det? Bare fordi vi blogger om sminke, klr og andre ting som interesserer oss s er vi plutselig dumme jenter/gutter som ikke kan noe om den virkelige verden? Voks opp folkens. En blogg bestr kanskje av 50% av personen bak den, og det er mye folkene som leser bloggen ikke fr vite. La personene f vre hvem de er, uansett hva de gjr, hvordan de kler seg og hvor de er fra. La oss stoppe fordommene folkens, for det er faktisk det som utlyser det meste av mobbingen. Kan vi stoppe fordommene s kan vi minske mobbing veldig mye!

Stopp dm andre bare fordi de ikke er som deg!

En fortid som et mobbeoffer

I dagens samfunn er det utrolig mange som blir mobbet, jeg har selv vrt en av de, og er det noe jeg nsker mer enn noe annet s er det at en vakker dag s kommer det til bli slutt p all mobbing. Jeg skriver derfor dette innlegget i hp om og kanskje inspirere noen av dere til hjelpe f slutt p mobbingen.

Jeg ble mobbet i flere r nr jeg var liten, og det var s absolutt ikke lett. Det var dager hvor jeg gjemte meg i skogen ved huset mitt for vente p at alle var komt seg ned p skolen, slik at jeg kunne g skoleveien min uten bli slengt stygge ord etter. Jeg gjemte meg ogs flere ganger p skolen, gjerne p toalettet, slik at jeg slapp vre ute i friminuttene blant de som var "ute etter meg". Jeg latet ogs flere ganger som at jeg var syk, bare for f en pause. Rett og slett fordi jeg ikke orket mer av det. Folk slengte stygge ord mot meg, bare for sre, uten at jeg forstod hvorfor. Noen ganger utviklet det seg ogs til fysisk vold. Setningen jeg har tenkt mest i livet mitt, og som gjentok seg selv i hodet mitt hver dag i den perioden, var "hvorfor meg?". Jeg klarte aldri skjnne hva jeg hadde gjort gale, hvorfor det var akkurat meg de hakket p, og jeg skjnner det fortsatt ikke. N i dag tenker jeg veldig sjeldent p det, men p den tiden var det alt som stod i hodet p meg. "Hvorfor meg?"



Det som gjorde alt dette verst var nok det at jeg flte jeg ikke kunne snakke med noen om det. Jeg hadde "venner" som bare var venn med meg de dagene nr andre ikke mobbet meg, men med en gang noen startet mobbingen s endte det opp med at disse s kalla vennene mine gikk i mot meg og ble med p mobbingen. Jeg flte derfor at jeg ikke kunne snakke med de, jeg ville heller ikke skuffe mamma med komme hjem fortelle henne hva datteren hennes egentlig gikk gjennom, og lrerne kunne jeg bare glemme. De s flere ganger hva jeg gikk gjennom, men det ble aldri gjort noe med.

Hverdagen som et mobbeoffer var s absolutt ikke lett, og det var dager hvor jeg nsket at jeg ikke levde lenger. Jeg ville bort, ville ikke g gjennom det mer. Jeg begynte med selvskading, som etter hvert frte til at jeg gjorde tanker om selvmord til en realitet. Det er et mirakel at jeg faktisk sitter her den dag i dag skriver dette. Jeg kom meg heldigvis ut av dette med livet i behold, og som en jente mye sterkere enn hva jeg var fr.



Slik er det dessverre ikke for alle, og jeg ber dere om ta dere noen minutter tenke p om dere kanskje kjenner noen som blir mobbet. Hvis dere gjr det s vr s snill prv gjr noe med det. Gi personen et smil, si hei eller spr om personen vil vre med finne p noe. Selv om det kanskje ikke virker som en stor ting for deg, s lover jeg deg at denne personen kommer til sette stor pris p det! Og hvis det er noen av dere som leser dette som blir mobbet s vil jeg gjerne si; stay strong. En dag kommer det til g oppover.

Be the change you want to see in the world.

Jeg er en jente p 18 r som gr siste ret mitt p VGS i en liten kommune som heter Etne. Her p bloggen kan du lese om hverdagen min, og ting jeg interesserer meg for. Jeg kan kontaktes p kristiin_94@hotmail.com



Instagram

Annonser


ch1ll.no - Den nye blogglistench1ll.no - Den nye blogglisten
hits