Facebook Bloglovin'
Add meg Gratis Design

Å flytte ut som 15-åring

Nå til høsten er det sikkert en del av dere som skal flytte bort for å gå på skole. Derfor tenkte jeg at jeg skulle skrive litt om hvordan det var for meg når jeg flyttet hjemmefra, bare 15 år gammel. 

Jeg skal ikke lyve. Det var hardt. Det er noe av det hardeste jeg noen gang har gjort. Til å begynne med så tenkte jeg at det var deilig å endelig flytte ut, og at det var helt konge å bestemme over meg selv. Men jo lenger tid det gikk, jo hardere ble det. Hjemlengselen kom, og jeg syns det var tøft å være alene. Jeg hadde jo selvsagt noen venner jeg kjente fra før av dit hvor jeg flyttet, men det ble fortsatt ikke det samme. Jeg savnet mamma, og jeg savnet tryggheten med det å være hjemme. Ofte gren jeg meg i søvn av hjemlengsel, og jeg begynte å skli ut av skolen. Den dag i dag lurer jeg fortsatt på hvordan jeg i det hele tatt klarte å bestå det året. Jeg var jo mer på hybelen enn jeg var på skolen. 



Første året mitt var helt klart det tøffeste! Jeg hadde mange mørke dager, og dager hvor jeg ikke orket å reise meg opp av sengen. Det var også rart å måtte lage maten sin selv, vaske klærne sine selv, holde en hel leilighet ryddig og det å handle. Det å måtte tenke på økonomien, hva jeg hadde råd til og ikke, var nytt for meg. Jeg hadde jo aldri måttet handle inn mat til matpakker, middager og andre ting. For å si det slik så gikk det mye i drittmat, hehe. Men det tøffeste med det å flytte ut var definitivt det at mamma ikke var der om det skulle være noe. 

Når jeg begynte andre året mitt ble ting bedre. Jeg hadde ikke så mye hjemlengsel lenger, og var blitt vant til det å stå på mine egne ben. Jeg hadde jo fortsatt mørke perioder hvor ting var tøffere, men ikke like mye som før. Ting gikk oppover! Jeg klarte meg alene, og kjente at det ikke var like tøft som før. Ikke vet jeg hva som skjedde, men det bare ble slik. Året gikk, og jeg klarte meg bra. Tredje året er her, og ting er fortsatt bra. Jeg klarer å stå på mine egne ben, jeg klarer å ta ansvar for meg selv og jeg gjør bevisste valg. Jeg er blitt voksen, rett og slett! 



Alt i alt så er jeg glad for at jeg flyttet ut så tidlig. Jeg hadde nok ikke vært den personen jeg er i dag hvis ikke, og jeg tror ikke jeg hadde vært så ansvarsfull (om jeg kan si det). Og til dere som skal flytte ut nå til høsten så vil jeg si en ting: Vær forberedt på at det ikke er en dans på roser, selv om det kan være ganske kjekt å bo for seg selv. 

Har du flyttet hjemmefra enda? 

En utfordring til dere!

Jeg er så lei av alle komplekser folk går rundt å har. Noen mener de er for feite, noen mener de er for tynne, noen mener de har for små lår mens andre klager over for breie hofter. Jeg er også lei av de kompleksene jeg har selv. 

Er det en ting vi ikke er flinke nok til, så er det å sette pris på oss selv. Vi klager og klager over det negative vi ser i speilet. Vi studerer oss selv, tenker og forbanner oss. "Hva om magen min bare var litt flatere", "Hva om jeg bare hadde litt mer former". Noen som kjenner seg igjen? Jeg gjør. Vel, nå er det nok. Jeg er herved ferdig med å tenke negativt når jeg ser meg selv i speilet. Det kommer jo ingenting godt ut av det! Jeg blir jo bare mer og mer usikker på meg selv, og jeg bryter jo bare ned den lille selvtilliten jeg har igjen. Nå er det slutt, jeg orker ikke mer av det. 

Fra nå av skal jeg begynne hver eneste dag med et smil til meg selv i speilet. Jeg skal si en positiv ting om meg selv, til meg selv. Jeg skal lære meg å sette pris på meg, som den personen jeg er! Jeg skal lære å elske meg selv. Jeg vil tro det kommer mye mer positive ting ut av dette, enn hva det gjør ved å bryte seg selv ned. Jeg vil også utfordre deg til å gjøre det samme! For hva kan det egentlig skade å prøve? Alle er perfekte slik som de er, vi må bare lære oss å tro på det. 

Er du med? 
Del gjerne innlegget videre, så andre også får muligheten til å være med!  

Kjære fordomsfulle idioter!

Her i Norge er vi en gjeng med idioter som skal ha fordommer mot den minste lille ting. En jente kan ikke gå med en kort kjole, eller litt for mye sminke, for da er hun en hore. En gutt kan ikke kle seg stilfult uten å være homo, og en jente kan ikke blogge uten at folk skal tro hun ikke har noe mellom ørene. Jeg sier ikke at dette gjelder alle, men dette er hverdagen i de fleste områdene her i Norge. De som sier noe annet tror jeg må ta en tur ut døren og åpne øynene sine for hva som skjer rundt seg. 



Hvorfor kan vi ikke la folk få være seg selv uten at vi skal dømme dem for hver minste ting? Hvorfor skal vi se dumt på de som tørr å skille seg ut, og ikke er som alle andre? Hvorfor kan ikke jeg få gå ut døren i morgen å gjøre akkurat hva faen jeg vil, uten at andre skal se dumt på meg eller begynne å baksnakke meg? Jeg tror grunnen til dette har mye med janteloven å gjøre. I følge den så skal du jo ikke tro du er noe, men hvis du da går ut å gjør noe som ikke er vanlig eller som blir sett på med fordommer så tror du jo at du er noe. Feil. Jeg sier at de som vil skal få gjøre akkurat det dem vil, uten å bli dømt eller sett på med fordommer. For meg er det det samme om en jente har for mye sminke på seg, om en jente har en kropp full av tatoveringer og piercinger, om en gutt er homo eller om noen blogger som om de lever i en rosa sky! 



Ja, jeg tar med akkurat dette med blogging for det er dette jeg ser mest av. Folk som ser ned på oss som blogger, og tror vi bare er en gjeng med idioter. Hvorfor det? Bare fordi vi blogger om sminke, klær og andre ting som interesserer oss så er vi plutselig dumme jenter/gutter som ikke kan noe om den virkelige verden? Voks opp folkens. En blogg består kanskje av 50% av personen bak den, og det er mye folkene som leser bloggen ikke får vite. La personene få være hvem de er, uansett hva de gjør, hvordan de kler seg og hvor de er fra. La oss stoppe fordommene folkens, for det er faktisk det som utløyser det meste av mobbingen. Kan vi stoppe fordommene så kan vi minske mobbing veldig mye! 

Stopp å døm andre bare fordi de ikke er som deg! 

Kjære voldtektsmann

Er du klar over hva du gjør med livene til de du voldtar? Er du klar over at mange ikke klarer å gå tilbake til en vanlig hverdag? 

Hvorfor ødlegger du livene til disse personene, når det faktisk finnes andre måter å tilfredsstille behovene dine på? Greit nok at prostitusjon er både ekkelt og ulovelig, men jeg vil uansett si at dette må være bedre enn å ødlegge livet til en eller flere uskyldige personer! Hvis du voldtar noen så går det ikke an å ta det tilbake. Du må leve med det valget hele livet, samtidig som også de rundt deg vet hva du har gjort. Du ødlegger ikke bare andres liv, men også ditt eget! Og for hva? Så du kan tilfredsstille behovene dine den ene dagen? Er det virkelig verdt det? Vil du virkelig at familien og vennene dine skal se ned på deg resten av livet ditt? Og har du virkelig samvittighet til å ødlegge livet til en annen person? 



Personen du utsetter dette for kommer mest sannsynlig til å slite med dette hele livet sitt. Personen kommer til å slite med angst og frykt, som en følger av hva du gjorde. H*n kommer til å klandre seg selv for at det skjedde, ikke få sove om natten og for å ikke nevne få problemer med nærhet senere i tid. Dette gjør det vanskelig for personen å kunne få til et forhold, og det kan gjøre at personen blir ensom og enda mer deprimert. Jeg spør så igjen: Har du virkelig samvittighet til å gjøre dette mot en annen person? 

Tenk over hva du faktisk gjør! 

"Du er for tynn, legg på deg"

I dagens samfunn er det både frekt og ufølsomt å kalle noen feit eller overvektig, men det mange ikke tenker på er at det kan være like frekt og ufølsomt å kalle noen tynn. 

Hvis jeg hadde gått bort til en person å sagt "Herregud så feit du er" så hadde den personen og personene rundt h*n hugget av meg hodet, men hvis jeg hadde gått bort til en annen person å sagt "Herregud så tynn du er" så hadde det vært ok i andre sine øyner. Hvorfor er det slik? Hvorfor tror folk at dette er greit? Jeg kan, med hånden på hjertet, si at dette sårer minst like mye.

Jeg fikk ofte høre setningen "du er for tynn", og fikk kanskje oftere beskjed om å legge på meg, når jeg vokste opp. Jeg husker det var værst i gymtimer og svømmetreninger, spesielt i garderoben. Jeg gikk ofte inn å skiftet klær på toalettet fordi jeg ikke ville at andre skulle se kroppen min. Jeg var redd for kommentarer, og jeg følte meg fæl fordi jeg var tynn. Dette var spesielt fra jeg var 11 til jeg var ca 15, men det hender faktisk enda at jeg har dager hvor jeg heller skifter på toalettet enn sammen med de andre.


Den dag i dag er jeg stolt over kroppen min, men har fortsatt dager hvor jeg bare har lyst å gjemme meg bort i store klær.

Hvorfor er det ok å si setninger som gir jenter slike kroppskomplekser, som egentlig ikke burde være der? Hvorfor er det ok å si setninger som gir jenter dårlig selvtillit som preger meste parten av oppveksten deres, mens det så absolutt ikke er ok å si setninger som gir en annen jente samme komplekser? Er det virkelig ok at en jente på 11 år skal begynne å få kroppskomplekser fordi hun konstant får høre at hun er for tynn, og at hun må legge på seg? NEI, det er det ikke! Det er ikke ok å si til noen at de er for tynne, heller ikke at de er for tykke. Det er like sårende for en person som er tynn å få påpekt det, som det er for en person som er overvektig å få påpekt det. 

Har du tenkt over dette før? 

En fortid som et mobbeoffer

I dagens samfunn er det utrolig mange som blir mobbet, jeg har selv vært en av de, og er det noe jeg ønsker mer enn noe annet så er det at en vakker dag så kommer det til å bli slutt på all mobbing. Jeg skriver derfor dette innlegget i håp om og kanskje inspirere noen av dere til å hjelpe å få slutt på mobbingen. 

Jeg ble mobbet i flere år når jeg var liten, og det var så absolutt ikke lett. Det var dager hvor jeg gjemte meg i skogen ved huset mitt for å vente på at alle var komt seg ned på skolen, slik at jeg kunne gå skoleveien min uten å bli slengt stygge ord etter. Jeg gjemte meg også flere ganger på skolen, gjerne på toalettet, slik at jeg slapp å være ute i friminuttene blant de som var "ute etter meg". Jeg latet også flere ganger som at jeg var syk, bare for å få en pause. Rett og slett fordi jeg ikke orket mer av det. Folk slengte stygge ord mot meg, bare for å såre, uten at jeg forstod hvorfor. Noen ganger utviklet det seg også til fysisk vold. Setningen jeg har tenkt mest i livet mitt, og som gjentok seg selv i hodet mitt hver dag i den perioden, var "hvorfor meg?". Jeg klarte aldri å skjønne hva jeg hadde gjort gale, hvorfor det var akkurat meg de hakket på, og jeg skjønner det fortsatt ikke. Nå i dag tenker jeg veldig sjeldent på det, men på den tiden var det alt som stod i hodet på meg. "Hvorfor meg?" 



Det som gjorde alt dette verst var nok det at jeg følte jeg ikke kunne snakke med noen om det. Jeg hadde "venner" som bare var venn med meg de dagene når andre ikke mobbet meg, men med en gang noen startet mobbingen så endte det opp med at disse så kalla vennene mine gikk i mot meg og ble med på mobbingen. Jeg følte derfor at jeg ikke kunne snakke med de, jeg ville heller ikke skuffe mamma med å komme hjem å fortelle henne hva datteren hennes egentlig gikk gjennom, og lærerne kunne jeg bare glemme. De så flere ganger hva jeg gikk gjennom, men det ble aldri gjort noe med. 

Hverdagen som et mobbeoffer var så absolutt ikke lett, og det var dager hvor jeg ønsket at jeg ikke levde lenger. Jeg ville bort, ville ikke gå gjennom det mer. Jeg begynte med selvskading, som etter hvert førte til at jeg gjorde tanker om selvmord til en realitet. Det er et mirakel at jeg faktisk sitter her den dag i dag å skriver dette. Jeg kom meg heldigvis ut av dette med livet i behold, og som en jente mye sterkere enn hva jeg var før.



Slik er det dessverre ikke for alle, og jeg ber dere om å ta dere noen minutter å tenke på om dere kanskje kjenner noen som blir mobbet. Hvis dere gjør det så vær så snill å prøv å gjør noe med det. Gi personen et smil, si hei eller spør om personen vil være med å finne på noe. Selv om det kanskje ikke virker som en stor ting for deg, så lover jeg deg at denne personen kommer til å sette stor pris på det! Og hvis det er noen av dere som leser dette som blir mobbet så vil jeg gjerne si; stay strong. En dag kommer det til å gå oppover. 

Be the change you want to see in the world.

Jeg er en jente på 18 år som går siste året mitt på VGS i en liten kommune som heter Etne. Her på bloggen kan du lese om hverdagen min, og ting jeg interesserer meg for. Jeg kan kontaktes på Kristiin_94@hotmail.com



Instagram


Annonser


ch1ll.no - Den nye blogglistench1ll.no - Den nye blogglisten
hits